.




















Jeg må befinne meg på kanten, det føles hvert fall slik. Og du vandrer inn i bare ei truse og sier jeg ser trist ut. Jeg sier det sikkert bare er lyset som gjør det slik, det virker som du godtar det fordi snart er du borte igjen. Jeg vet ikke hvor du gikk. Fargen på sofaen bringer med seg mer sannhet enn morgensolen, fordi den forblir med meg, ikke mye annet enn forfall i en by som sakte kollapser under sin egen vekt. Penger vil miste all sin verdi, og alt som vil forbli er du, og jeg, og dere, og de, og du, og de også.

Jeg bærer med meg tusen kriger og millioner sivile fall rundt magen. Du spør meg hva jeg synes om krigen i Irak, jeg svarer jeg ikke vet. Du sier jeg ikke bryr meg om andre. Så da forsvinner jeg i flere dager i en bil som kjører av seg selv over ørkener av skjeletter av de menneskene som jeg har kommet over; alle de som du trodde skulle leve evig.

Til slutt ender vi opp i et veikryss, hvor den ene veien leder tilbake til hvor vi er og den andre går ingensteds.
Jeg legger hodet i hendene og gråter. Jeg ser opp og kan ikke se deg lengre. En stille vind har forlatt meg.















.

.











Eno sier:


Her kommer de varme strømmene visst
Og musikken på flyplassen plager vettet av meg
Mens jeg kunne vente i evigheter på den personen
Som kommer med 10.45 flyet fra Oslo
Men en koffert full av jenteting
Ting som lukter av sommer og reine klær
Fitter lukter ikke av reine klær
Svette og tiss og noe annet
Det ikke finnes navn på
Tror jeg ville kallet det
Hemmeligsalt










.

.









I fravær av ei fitte

Hvordan så jeg ut
Da rompa mi beveget seg opp og ned
Inn og ut
Av deg
Den kvelden
Du sa du hadde glemt













.

Kodeinblues

.










Stapper fem klumper i kjeften og venter på at kroppen skal synge.
I en stillhet som venter kommer jeg over flere minner som må ha gjemt seg bak noe dritt mens jeg var opptatt med å bedøve hjernen med så mye gjær&bakterier.

Å, men det vakkert. Som en fitte som ikke er rørt av drittsekker, eller en tanke som er helt ny, som en runk som ikke er rutine, som en galning som snakker fornuft over broen som samler byene og de gale, men som allikevel hopper og etterlater meg med hans minner og tusen brev han aldri sendte.
Når jeg føler blodet, det rette, flyte i de rette retninger og alle tanker er store, slutter jeg brått og puste inn all drittluften.


05.03.10








.

.







Snakker med HENNE på bussen og innser kuken min spiller solo over lyden av bussen. Og fitta hennes synger en så jævlig fin sang at alle på bussen synger med. Snart er det neste stopp og flyten, som ikke flyter med drypper ned som sæd sølt på bordet, tar opp takten fra første stryk og jeg er ikke noen romvesen, men kan gjerne elske deg, hvis du spør fint.








.

TOM&TENKENDE LØVE DRIKKER AV FONTENEN/FITTA & FNYSER TIL MÅNEN

Jeg føler meg tom (tom tom tom rom tomrom ingen rom tomt nok til å
tømme rom i et verdensrom
av tomrom.)
Leser Kerouac full på Buddha i en grønn flaske av ord. Noen toner jeg ikke hører utenfor penetrerer isolasjon & ingenting går gjennom
glasset
annet
enn lyset.

Tenker på C i grønt lys i gult gress over bygningene på Storhaug som skinte i lyset av tre soler (de tre første av
bevisstheten, noen av dem er ikke der, men jeg kunne føle dem like mye som jeg kan føle flasken stukket i munnen min, som en liten hard kuk)

I tomrommet ser jeg skjeggdunet til unge vakre gutter & de små tegnene til hår
over leppene hennes. Huden er rød & jeg pirrer den med nesen min. Hun ler & hever hodet til GUD & brekker en kapsel over nesen, som drypper ned i hennes røde hals.

Jeg har blekk i øyet & kaster meg over tusen Europeiske byer. Noen stopper & kikker, noen som blir større & større hvor lengre jeg faller. HAHAHA – dette er ikke en drøm - Hvor ble du av?
Du som alltid var der som ikke er der nå men befinner deg i byen av junkier & horer & hester & pester & slanger & sanger & tenker på den der ute som ikke er der, men som kommer ut av en eviglang gang på et sykehus eller en avdeling som ikke er for de som ikke nyter.
Synger benzedrineblues over nattergalens herk.

jeg overlever nettene, tilsynelatende bevegelsesløs og våken nok til å føle dine kalde omfavn,

frost
her er ingenting, og de lyse dagene svever over himmelbildet, men så mange vakre partikler, konstant flytende utover bevisstheten.
jeg våkner av lyden av noens føtter, og innser jeg ikke er alene

-/25

Jeg var alene - jeg var ingen
så kom du
senere kom så mange andre ting

I/25

her er navnet & det siver inn i porene dine som svampegasser padlende opp amazonas & natten faller ned over trærne idet du flyter over i andre steder/ andre mennesker.
vi reiser sammen nedover bortglemte motorveier/ du bare et barn/ de grønne bladene etterlater avtrykk i øynene våre/ ansiktet ditt utgjør forskjeller
jeg undersøker dem med pusten min /(jeg snurrer den rundt deg som et lasso, drar deg nærmere)( og akkurat som små jenter sier du:/ for alltid
også slik finner vi nye steder/ nye mennesker.

II/25

små vakre jenter bevæpnet med maskingevær stormer gatene, tar over sykehus, flyplasser, tv-stasjoner, kontorbygg, postkontorer og metadonklinikker.
noen små jenter henger fra trærne/ danser / netter faller over skyggene vandrer/ natten lytter etter trærne/ og små jenter skal sove/ drepe/ voldta/ rane / finne seg selv

III/25

søtsmaken henger igjen i munnen & de bare beinene/ nylig revet løst fra kjøttet ligger side ved side som så mange soldater marsjerende inn i krig/ fraværende fra sommersolens varme & de søte tungers tale/ jeg betraktet scenen fra avstand med tiden senket ned til sitt laveste volum/ nesten stillestående nå/ forskjellene stadig mer og mer hvisket ut/ håret revet til sides/ hodeskallen opp ned/ i vinkelen tvunget inn til et smil/ tungen hennes romsterer munnen min/ suger ut de siste bloddråpene som renner ned hennes munn nå/ sakte partikler når sakte sine mål innerst inne i kroppen/ de små nøytronene når blodet hennes og hun skjelver i orgasmisk glede/ smilet hennes djevelsk hevet mot himmelen og lårene spredt mot gresset/ en ensom tusenbein kravlende over kjønnet hennes/ S knuser det med fingrene og smører det inni seg
jeg pakker sammen skinnet og tar det med meg/ snart kommer solen opp over grønne plener og røde hus. noen bikkjer må dø.

IV/25

hvor lange er de dagene vi ikke kommer utenom/ men som strekker seg som et slør over de nakne kroppene våre/ porer tettet igjen & bildet skurrer/ spraker gjennom nettene/ finner så lite pålitelighet & skriker i orgasme/ men orker knapt å reise seg opp fra sengen & begynne /på nytt/ dager som sandpapir - skrapende mot huden hvor lite blir gjort & mindre tenkt.... dager hvor du befinner deg innendørs; hvor du finner deg selv i et hjørne av rommet/ kroppen øm etter så mange netter med ensomhet – nå er også solen stått opp/ der/ der/ der den ligger/ der den flyter over byen – nok et himmelegeme

V/25

cowboyene, de med det lange håret og de skitne kroppene dekket av lær og metall, våpen hengende nedover ryggene og lukten av kruttrøyk og tobakk, nærmer seg med stadig økende hastighet vinduet snart er de helt oppe ved glasset. de følger etter oss om nettende i søvnfargete kjøretøy som svever over asfalten. jeg kan ikke lengre bevege meg for alle de mørke skyene og den giftige luften av dere. gå så vekk. snart finne jeg ingen annen trøst enn smaken av de kalde dråpene nedover låret ditt i natten.

VI/25

røde silketråder i hvite silketråder, bundet sammen for evig med magiske fingre. vevende toner komponert til sitt vakreste… det røde havet kastet bølger ut på det grønne gresset. hun satt & lekte. hun børstet en plastikkdukke med sin egen kjole, men ikke i nærheten så yndig kompleks eller himmelsk som hennes. den hvite huden med sin egne blodveier innenfor. mørke skygger over henne, et kastanjetre, jeg kjente det godt. hvordan jeg hadde følt den kalde barken mot min egen hud. røde merker over lårene min etter å ha vært for ivrig. men slike sår forsvant raskere nå, kroppen var i utvikling, snart ville sårene ikke engang registreres. så hører hun en stemme & forsvinner… jeg ligger fortsatt i sengen, jeg trenger ikke lengre se henne med øynene, de har for lengst utviklet seg forbi slike menneskelige hindringer…. jeg kunne høre hjertet hennes slå opp trappene & inn til moren min. tankene hennes var abstrakte, stod ikke stille nok til å oppfattes, de svømte rundt i tanken, jeg så hvordan de hoppet sammen, skilte seg ut, men de forble utenfor noen rekkevidde eller forståelse. min egen kropp var for opptatt. hele kroppen min rykket endelig, underkroppen min kastet oppover. jeg betraktet de hvite dråpene på magen. jeg tenker på henne.
jeg forsvinner gjennom tid, bakover.

VII/25

en av de tidligste minnene måtte være da jeg hørte mors stemme et eller annet sted i de fjerne rommene i huset... stemmen vibrerte kaotisk rundt i partiklene & bandt seg til veggene, spratt mot ham som pingpongballer. jeg måtte ha vært tre eller fire år, & der jeg satt, benene strakt ut til hver side på teppet, fredelig & alene, ble jeg bevisst over de små dyrene som løp frem & tilbake over huden min, støvet som krysset hverandre dalene ned mot bakken, lyden av ukjente partikler som bevegde seg gjennom rommet, fenomener jeg ikke kunne nagvngi, men som fremstilte seg like klart for ham som arket foran deg... jeg kunne huske at allerede da kunne jeg forsvinne i timevis for å skille ut informasjonen, for kategorisere, eller bare observere de enkelte fenomen. Men &så sine egne; blodet gang gjennom årene, hårstråenes vekst, huden som strekte seg & vokste over jeg, jeg kunne følge et enkelt oksygenatom opp & ned luftøret, men ikke minst; jeg så informasjonen reise fra sted til sted i hjernen, jeg så hvordan informasjonen kunne på hvilke som helst tidspunkt flyte gjennom luften & inn i cellene i hjernen. jeg kunne ikke, & jeg visste etter utallige forsøk, beskrive disse fenomen, de fremstod uklare & abstrakte, de var verken fargerike eller fargeløse, de eksisterte ikke som objekter i rommet…. jeg hadde allerede da beveget meg langt forbi dette.