VI/25

røde silketråder i hvite silketråder, bundet sammen for evig med magiske fingre. vevende toner komponert til sitt vakreste… det røde havet kastet bølger ut på det grønne gresset. hun satt & lekte. hun børstet en plastikkdukke med sin egen kjole, men ikke i nærheten så yndig kompleks eller himmelsk som hennes. den hvite huden med sin egne blodveier innenfor. mørke skygger over henne, et kastanjetre, jeg kjente det godt. hvordan jeg hadde følt den kalde barken mot min egen hud. røde merker over lårene min etter å ha vært for ivrig. men slike sår forsvant raskere nå, kroppen var i utvikling, snart ville sårene ikke engang registreres. så hører hun en stemme & forsvinner… jeg ligger fortsatt i sengen, jeg trenger ikke lengre se henne med øynene, de har for lengst utviklet seg forbi slike menneskelige hindringer…. jeg kunne høre hjertet hennes slå opp trappene & inn til moren min. tankene hennes var abstrakte, stod ikke stille nok til å oppfattes, de svømte rundt i tanken, jeg så hvordan de hoppet sammen, skilte seg ut, men de forble utenfor noen rekkevidde eller forståelse. min egen kropp var for opptatt. hele kroppen min rykket endelig, underkroppen min kastet oppover. jeg betraktet de hvite dråpene på magen. jeg tenker på henne.
jeg forsvinner gjennom tid, bakover.