.




















Jeg må befinne meg på kanten, det føles hvert fall slik. Og du vandrer inn i bare ei truse og sier jeg ser trist ut. Jeg sier det sikkert bare er lyset som gjør det slik, det virker som du godtar det fordi snart er du borte igjen. Jeg vet ikke hvor du gikk. Fargen på sofaen bringer med seg mer sannhet enn morgensolen, fordi den forblir med meg, ikke mye annet enn forfall i en by som sakte kollapser under sin egen vekt. Penger vil miste all sin verdi, og alt som vil forbli er du, og jeg, og dere, og de, og du, og de også.

Jeg bærer med meg tusen kriger og millioner sivile fall rundt magen. Du spør meg hva jeg synes om krigen i Irak, jeg svarer jeg ikke vet. Du sier jeg ikke bryr meg om andre. Så da forsvinner jeg i flere dager i en bil som kjører av seg selv over ørkener av skjeletter av de menneskene som jeg har kommet over; alle de som du trodde skulle leve evig.

Til slutt ender vi opp i et veikryss, hvor den ene veien leder tilbake til hvor vi er og den andre går ingensteds.
Jeg legger hodet i hendene og gråter. Jeg ser opp og kan ikke se deg lengre. En stille vind har forlatt meg.















.