VII/25

en av de tidligste minnene måtte være da jeg hørte mors stemme et eller annet sted i de fjerne rommene i huset... stemmen vibrerte kaotisk rundt i partiklene & bandt seg til veggene, spratt mot ham som pingpongballer. jeg måtte ha vært tre eller fire år, & der jeg satt, benene strakt ut til hver side på teppet, fredelig & alene, ble jeg bevisst over de små dyrene som løp frem & tilbake over huden min, støvet som krysset hverandre dalene ned mot bakken, lyden av ukjente partikler som bevegde seg gjennom rommet, fenomener jeg ikke kunne nagvngi, men som fremstilte seg like klart for ham som arket foran deg... jeg kunne huske at allerede da kunne jeg forsvinne i timevis for å skille ut informasjonen, for kategorisere, eller bare observere de enkelte fenomen. Men &så sine egne; blodet gang gjennom årene, hårstråenes vekst, huden som strekte seg & vokste over jeg, jeg kunne følge et enkelt oksygenatom opp & ned luftøret, men ikke minst; jeg så informasjonen reise fra sted til sted i hjernen, jeg så hvordan informasjonen kunne på hvilke som helst tidspunkt flyte gjennom luften & inn i cellene i hjernen. jeg kunne ikke, & jeg visste etter utallige forsøk, beskrive disse fenomen, de fremstod uklare & abstrakte, de var verken fargerike eller fargeløse, de eksisterte ikke som objekter i rommet…. jeg hadde allerede da beveget meg langt forbi dette.