jeg overlever nettene, tilsynelatende bevegelsesløs og våken nok til å føle dine kalde omfavn,

frost
her er ingenting, og de lyse dagene svever over himmelbildet, men så mange vakre partikler, konstant flytende utover bevisstheten.
jeg våkner av lyden av noens føtter, og innser jeg ikke er alene

-/25

Jeg var alene - jeg var ingen
så kom du
senere kom så mange andre ting

I/25

her er navnet & det siver inn i porene dine som svampegasser padlende opp amazonas & natten faller ned over trærne idet du flyter over i andre steder/ andre mennesker.
vi reiser sammen nedover bortglemte motorveier/ du bare et barn/ de grønne bladene etterlater avtrykk i øynene våre/ ansiktet ditt utgjør forskjeller
jeg undersøker dem med pusten min /(jeg snurrer den rundt deg som et lasso, drar deg nærmere)( og akkurat som små jenter sier du:/ for alltid
også slik finner vi nye steder/ nye mennesker.

II/25

små vakre jenter bevæpnet med maskingevær stormer gatene, tar over sykehus, flyplasser, tv-stasjoner, kontorbygg, postkontorer og metadonklinikker.
noen små jenter henger fra trærne/ danser / netter faller over skyggene vandrer/ natten lytter etter trærne/ og små jenter skal sove/ drepe/ voldta/ rane / finne seg selv

III/25

søtsmaken henger igjen i munnen & de bare beinene/ nylig revet løst fra kjøttet ligger side ved side som så mange soldater marsjerende inn i krig/ fraværende fra sommersolens varme & de søte tungers tale/ jeg betraktet scenen fra avstand med tiden senket ned til sitt laveste volum/ nesten stillestående nå/ forskjellene stadig mer og mer hvisket ut/ håret revet til sides/ hodeskallen opp ned/ i vinkelen tvunget inn til et smil/ tungen hennes romsterer munnen min/ suger ut de siste bloddråpene som renner ned hennes munn nå/ sakte partikler når sakte sine mål innerst inne i kroppen/ de små nøytronene når blodet hennes og hun skjelver i orgasmisk glede/ smilet hennes djevelsk hevet mot himmelen og lårene spredt mot gresset/ en ensom tusenbein kravlende over kjønnet hennes/ S knuser det med fingrene og smører det inni seg
jeg pakker sammen skinnet og tar det med meg/ snart kommer solen opp over grønne plener og røde hus. noen bikkjer må dø.

IV/25

hvor lange er de dagene vi ikke kommer utenom/ men som strekker seg som et slør over de nakne kroppene våre/ porer tettet igjen & bildet skurrer/ spraker gjennom nettene/ finner så lite pålitelighet & skriker i orgasme/ men orker knapt å reise seg opp fra sengen & begynne /på nytt/ dager som sandpapir - skrapende mot huden hvor lite blir gjort & mindre tenkt.... dager hvor du befinner deg innendørs; hvor du finner deg selv i et hjørne av rommet/ kroppen øm etter så mange netter med ensomhet – nå er også solen stått opp/ der/ der/ der den ligger/ der den flyter over byen – nok et himmelegeme

V/25

cowboyene, de med det lange håret og de skitne kroppene dekket av lær og metall, våpen hengende nedover ryggene og lukten av kruttrøyk og tobakk, nærmer seg med stadig økende hastighet vinduet snart er de helt oppe ved glasset. de følger etter oss om nettende i søvnfargete kjøretøy som svever over asfalten. jeg kan ikke lengre bevege meg for alle de mørke skyene og den giftige luften av dere. gå så vekk. snart finne jeg ingen annen trøst enn smaken av de kalde dråpene nedover låret ditt i natten.

VI/25

røde silketråder i hvite silketråder, bundet sammen for evig med magiske fingre. vevende toner komponert til sitt vakreste… det røde havet kastet bølger ut på det grønne gresset. hun satt & lekte. hun børstet en plastikkdukke med sin egen kjole, men ikke i nærheten så yndig kompleks eller himmelsk som hennes. den hvite huden med sin egne blodveier innenfor. mørke skygger over henne, et kastanjetre, jeg kjente det godt. hvordan jeg hadde følt den kalde barken mot min egen hud. røde merker over lårene min etter å ha vært for ivrig. men slike sår forsvant raskere nå, kroppen var i utvikling, snart ville sårene ikke engang registreres. så hører hun en stemme & forsvinner… jeg ligger fortsatt i sengen, jeg trenger ikke lengre se henne med øynene, de har for lengst utviklet seg forbi slike menneskelige hindringer…. jeg kunne høre hjertet hennes slå opp trappene & inn til moren min. tankene hennes var abstrakte, stod ikke stille nok til å oppfattes, de svømte rundt i tanken, jeg så hvordan de hoppet sammen, skilte seg ut, men de forble utenfor noen rekkevidde eller forståelse. min egen kropp var for opptatt. hele kroppen min rykket endelig, underkroppen min kastet oppover. jeg betraktet de hvite dråpene på magen. jeg tenker på henne.
jeg forsvinner gjennom tid, bakover.

VII/25

en av de tidligste minnene måtte være da jeg hørte mors stemme et eller annet sted i de fjerne rommene i huset... stemmen vibrerte kaotisk rundt i partiklene & bandt seg til veggene, spratt mot ham som pingpongballer. jeg måtte ha vært tre eller fire år, & der jeg satt, benene strakt ut til hver side på teppet, fredelig & alene, ble jeg bevisst over de små dyrene som løp frem & tilbake over huden min, støvet som krysset hverandre dalene ned mot bakken, lyden av ukjente partikler som bevegde seg gjennom rommet, fenomener jeg ikke kunne nagvngi, men som fremstilte seg like klart for ham som arket foran deg... jeg kunne huske at allerede da kunne jeg forsvinne i timevis for å skille ut informasjonen, for kategorisere, eller bare observere de enkelte fenomen. Men &så sine egne; blodet gang gjennom årene, hårstråenes vekst, huden som strekte seg & vokste over jeg, jeg kunne følge et enkelt oksygenatom opp & ned luftøret, men ikke minst; jeg så informasjonen reise fra sted til sted i hjernen, jeg så hvordan informasjonen kunne på hvilke som helst tidspunkt flyte gjennom luften & inn i cellene i hjernen. jeg kunne ikke, & jeg visste etter utallige forsøk, beskrive disse fenomen, de fremstod uklare & abstrakte, de var verken fargerike eller fargeløse, de eksisterte ikke som objekter i rommet…. jeg hadde allerede da beveget meg langt forbi dette.

IX/25

hun kjøper den siste røykpakken i butikken... flørter med gutten bak kassen og går utenfor. Tenner en røyk. hennes egen refleksjon i det skitne glasset er opphissende. hun befinner seg ingensteds. Kroppen hennes er svett – og den lukter av kroppslige lukter, safter… hun kjenner svetten renne fra fitta og nedover låret. hun setter seg ned på asfalten og betrakter stedet, og henne selv. hun er nitten, hun er alene, hun er her.
hun kan kjenne varmen fra solen. hun har ikke søkt skygge med lar heller strålene penetrerer huden hennes. Flere steder er kroppen hennes rød, rød og mørk. hun klør seg i skrittet og lukter på fingrene…. Tenker på de små dyrene, og mannen som ga de til henne. Den store kroppen oppå henne. Og det triste rommet med gardinene trukket for… han sa ting som: jeg må ha deg og du er så vakker. & hun tok pengene, de svette sedlene. hun tenkte på svetten fra brystene min og den lille penisen hans så vidt inni henne, av og til fallen ut og hurtig inn igjen. & hvordan han knadde puppene hennes som bolledeig, men en uforståelig intensjon. hvordan han tørket sæden av magen hennes og sa ting som unnskyld. hvordan han skjulte penisen hans i hulen av den andre hånden. hun var svett. hun tok pengene hans.

X/25

det er i august jeg får beskjed om at far er død. mor er på telefonen. stemmen hennes reiser førti tre mil gjennom innsjøer av bittert regn og industriskyer, fram til bergen hvor jeg bodde og prøvde å være kunsstudent men klarte å være mislykket på alle områder. tre år og det eneste jeg hadde lært om kunst var at nok nikotin, kaffein og ritalin kan løse alt av menneskelige problemer.

XI/25

det var på festen til joakim jeg først kjente det. dette var den samme festen hvor jeg først prøvde ritalin, men det kommer senere. jeg stod i hjørnet av rommet og snakket med ei sånn søt kristen jente i en mørk blomstrete kjole kneppet helt opp til halsen og hendene foldet over puppene som smilte. jeg husker jeg tenkte: hun kunne redde meg. passe på meg. holde meg. gi meg et glass vann og si "alt komme til å gå bra" men hun forsvant inn i folkemengden som alle andre og jeg spurte mia om mer å drikke og hun ga meg noe som smakte veldig sterkt, også kom den feite venninna hennes ga meg et glass til. og jeg tenkte: fint! jeg blir bare kjempefull. og så til helvetet med alle disse lykkelige parene som er her. de søte jentene som kysser og klemmer på guttene. som ler fordi alt han sier er fint. og som går hjem og ligge nakne og tett inntil hverandre, kanskje de puler, og høre på hverandres pust. og vet at i morgen er nok en fantastisk dag sammen med henne eller han. nok en dag å kjenne smaken fra munnen hennes i sin og lukte på henne, den søte svettelukten når hun går opp trappene eller anstrenger seg.
istedenfor endte jeg opp med å ha patetisk oralsex med johan igjen på badet. og diskutere om det er lov å ha one-night-stands når man har liten penis med ei amerikanske jenta.